Kulturdamene

Hun sitter på Skarven i Tromsø og tar en øl og kikker bort på en av dem. Disse velkledde damene som er femti år eller eldre, med et helt spesielt uttrykk. De har kjøpt klærne sine på Design forum, på Uno eller en annen halvkulturell husflidslignende forretning. Smykkene er fargerike og designet av norske kunsthåndverkere. Ofte har de bare en øredobb i ørene, skoene er ofte være preget av denne fargerike, asymmetriske moteretningen, selv håret er ofte asymmetrisk klippet og farget og derfor langt sjeldnere grått enn på menn i samme aldersgruppe. Damene er på kafeene, gjerne de litt mer kulturelle kafeene, du ser dem også på kulturinstitusjoner, på forestillinger eller rett og slett på gata.

Hun spør sin datter på tjueåtte år om hun også har lagt merke til disse damene? Hun ser litt undrende på henne, lurer på hva hun mener, før hun bryter ut som om det var en helt dagligdags kommentar: Å, du mener kulturdamene, ja det er en del av dem der. Helt selvfølgelig benevner hun en gruppe damer eller kvinner som en egen klasse, og hun bekrefter at moren ganske sikkert tilhører denne klassen.

En klassetilhørighet, undres hun, er hun en av kulturdamene? Hvem er disse kulturdamene, hvem er hun og hva kjennetegner denne klassen hun tilhører?

Noen stikkord kan hjelpe henne å finne denne klassetilhørigheten. Mange er gamle radikalere, men ikke alle, konservative kvinner kan også ha sneket seg inn i guppen. Det er litt utrygt å tenke på at kvinner som bærer et konservativt samfunnssyn, kan skjule seg bak disse fargerike klærne. Klærne er ikke laget selv, men kjøpt i ganske dyre forretninger. Det er akkurat her hun håper at hun kan skille seg ut fra denne klassen, men hjemmelagde klær. Damene har god økonomi, de har råd til å gå med disse klærne, med matchende tilbehør som sko og smykker, vesker og til og med hatter. De har også råd til å går på kulturarrangementer, og til å drikke kaffe eller et glass vin på de rette restaurantene. Mange har så god råd at de tilsynlatende ikke er på jobb, men er synlige i bybildet midt på dagen. Det undrer henne at gamle radikalere og kvinnesaksforkjempere er hjemmeværende kvinner med god økonomi, er det sin egen pensjon de disponerer, eller er det litt redusert arbeidstid for å få tid til å leve?

Hun sitter og kikker på damene ved bordene, de leser dagbladet, tar en kaffe eller et glass vin og mange av dem er forbausende solbrune i huden. Det er underlig i en del av Norge som akkurat har fått sola tilbake etter mørketiden.

Det er i det hele tatt mye hun tenker på, der hun drikker ut ølen sin på Skarven i Tromsø en fredag formiddag, sammen med de andre kulturdamene.